COME CLEAN

I det siste har jeg prøvd å jobbe med klaustrofobi tingen min... Noen vil som kanskje noen tenker kalle meg også en "kaktus", men jeg kaller meg selv for en som har klaustrofobi for mine medmennesker.
Uansett...
Jeg har prøvd å jobbe med denne tingen, for jeg vil jo ikke at jeg skal være slik. Og jeg vil erfare det jeg ser andre erfarer når de slipper folk inn... Bønn tror jeg var et sjakktrekk å starte med, og litt etter litt tror jeg jeg kommer videre...
Det jeg har merket har vært en ting jeg har prøvd på som jeg tror har hjulpet meg flere hakk på veien er å komme reint med de jeg har uoppgjort med. Å snakke om de tingene i vennskapet som jeg synes er vansklige, få ut hva jeg tenker, og hva den andre tenker, hvertfall vennskapsmessig.
Som 15/16 åring gjorde jeg noe som jeg angra enormt mye på. Jeg såra noen enormt, som jeg var skikkelig glad i. Jeg ble kald, men reagerte på HELT FEIL måte, og gjorde noe dumt. Hele livet har det plaget meg. Det har aldri forsvunne. Jeg visste at jeg var tilgitt... jeg visste at Gud hadde tilgitt meg, men det var merkelignok ikke nok. Jeg tror grunnen var fordi jeg ikke klarte å tilgi meg selv....og hvis jeg ikke kunne tilgi meg selv, hvordan kunne den personen tilgi meg, og Gud.... Det har gravd og gravd inni meg, og det ble vondere å vondere...og jeg tror jeg reagerte med å pushe andre fra meg. Og jeg har såra flere å flere av de jeg er glad i. Men nå nylig fikk jeg annledning til å sette meg å prate med først ei venninne, å vi kom reint om ting vi tenkte på og ting som ikke var bra i vennskapet vårt. Jeg måtte komme "low" og innrømme feil. Og vi gikk inn for komprimiss og gikk inn for å rette opp i ting, og ALLTID prate om ting, og ikke la det gå inni, å bygge seg opp mer å mer...
Etter det kom jeg et godt stykke videre... (tror jeg...kan ikke vite noe sikkert, men jeg tror det...)
Så nå nylig fikk jeg prate med den personen jeg såra som 16 åring, episoden som jeg ikke klarte å tilgi meg selv for. Jeg visste at nå hadde det gått tid, og ting var mye anderledes, men jeg visste at den tingen kom til å jakte meg resten av livet hvis jeg ikke "came clean" Jeg tok mot til meg, og ba endel på forhånd, så prata jeg med personen. Jeg følte jeg tok av 3 kilo etter samtalen. Personen som jeg hadde såra visste at jeg hadde sletet med det, men forklarte meg hvordan ting hadde vært, og at det var meg selv jeg måtte ordne opp med, for jeg var tigitt.... jeg måtte lære å tilgi meg selv. Og vi fikk pratet pm det som skjedde grundig... og nå tror jeg, jeg er ferdig med det.
Jeg ser tilbake på episoden og tenker, hvordan kunne jeg har vært så dum, så tankeløs og ond.... det kommer jeg nok til å tenke framover... tenke at jeg irriterer meg over at det i det heletatt skjedde... men nå ser jeg tilbake på det på en annen måte igjen... itillegg til det andre. Jeg er på en måte ferdig med den saken....
hullet som jeg føler har blitt gravd og gravd helt fra episoden til nå har liksom stopt opp... det er ikke mer kraft igjen til å grave... hullet blir på en måte istede leget gradvis...
Det er helt fantastisk.
Jeg tror det er en laaaaaang veg til jeg klarer å binde meg til noen... og jeg vil ikke risikere å hoppe inn i noe som helst, å så såre noen slik jeg vet jeg kan... så jeg er klar for å jobbe med "det" fortsatt be en goddel om det... og ta det gradvis...
Men jeg kan ikke forklare hvor godt det er å komme CLEAN