Fortvilet... litt ork... vet ikke..

Jeg må si at jeg fortidene ikke greier å uttrykke meg selv til andre særlig godt. Jeg har det vanvittig godt, men samtidig føler jeg at ting ikke stemmer i livet mitt. Jeg føler meg forvirret konstant.. og følelsmessig dradd fram og tilbake... Jeg har siste månedene gått igjennom en fase hvor jeg har gått inn i meg selv for å finne ut hvem jeg er, hvem vil jeg være... og hva jeg vil... og det har vært utrolig tøft. Og det er enda tøft. Jeg må ærlig innrømme at jeg er super forvirra enda... Og det stresser meg...
Vi snakka om å hvile... tida vår.. osv i huskirken i går. Og meg og Eli hadde en enormt god drøs. Jeg må si at jeg skulle ønske jeg kunne bare være... ikke gjøre... Men jeg klarer det ikke... heldigvis har jeg noen venner som jeg slapper av og bare er, når jeg er med dem...akkurat som om jeg glemmer alt stress når jeg er med de... Lars og Gunst, spesielt... tusentakk... ke sko eg gjort uden dokke?!
Men konstant sliter jeg med at jeg må produsere... gjøre noe fornuftig... snakke med ikke kristne.. gå ut.... Jeg er gla for at jeg er slik.. men som det står i Joh. 15..:

"Jeg er det sanne vintreet, og Min Far er vingårdsmanenn. Hver gren på Meg som ikke bærer frukt tar Han bort. Og hver gren som bærer frukt, beskjærer Hn, så den kan bære mer frukt..."

Jeg tror at siste året har jeg bært mer frukt enn noen gang... men at Gud de siste månedene har faktisk "beskjært" meg... jeg lærte av far da jeg var lita og ble lei meg fordi far skar av grenene på eple treet i hagen engang...(jeg syntes faktisk synd på treet...) at det er nødvendig.. og godt for treet, for da bærer det ny frisk og bedre frukt... Det har vært tøft... og jeg er føler meg akkurat beskjært..akkurat kutta av for at jeg skal vokse ut.. Jeg tror jeg trodde eller ble litt for godtroende på meg selv..og var i ferd med å tro at jeg mestret livet... da Gud plutselig viste meg at jeg er en sliter.. eller hehehe.. at jeg er bare meg, og at jeg er syndig, at jeg gjør feil... og at jeg trenger HAM!!
Jeg har ting som jeg seriøst tenker på dag og natt...og det er tungt å akseptere at en sliter...
Men jeg har samtidig de beste vennene på jorden..som ber for meg og støtter meg...
Jeg vet dette er noe jeg MÅ igjennom uansett hvor slit det føles... Jeg vet det er bra for meg... må bare la tiden gå.. og ta den til hjelp... og prøve å bare være.....