LIVET ER TØFT
Jeg har hatt det ganske tøft i det siste. Har hatt en følelse av å ikke strekke til, ikke være god nok... og det har vært helt forferdelig. Det har ødelagt humøret, og har preget meg veldig mye. Jeg har prøvd å gjøre mye for å prøve å få følelsen tilabke av å strekke til, men det har ikke funka. Jeg prøvde å rømme fra det, men det gikk ikke. Som Jon Arne prata om har jeg hatt noen apekatter..(synd) i livet også, å det har vært vanskelig selv om jeg har sagt det til Gud. Noen ting må du ordne opp med f.eks med mennesker og tilværeselsen, livet ditt. Gud er jo der, og det er godt, men jeg kan jo ikke bare sitte å vente at Han skal fikse de tingene som er drit i livet mitt. Jeg må jo faktisk gjøre noe selv. Gud lovte ikke at livet skulle være enn dans på roser, men han har lovd å elske meg og være der for meg uansett. Men da står jeg jo alikevel med mye som jeg må ordne å gjøre...Det kan være enormt vanskelig. Jeg har forstått at noen ser på meg som sterk. Jeg har fått av flere som har bedd for meg som sterk kvinne i Gud (strong woman of God).. Jeg føler meg ikke direkte svak, det er ikke sånn at jeg føler meg dum, eller har dårlig selvtillitt som ødelegger... men som alle andre har jeg svakheter, noen ting som feller meg. Det ene er når jeg ikke strekker til...ikke er god nok for noen...Det er noe som tapper meg for selvtillit. Det er det værste jeg vet. Mange tilfeller er det meg selv som stter krav om sånn å sånn skal det være, det og det skal jeg greie, oppnå osv. Og når jeg da ikke greier det, blir jeg veldig skuffa. Men det som sårer mest er å ikke være god nok for andre...det er ikke det at noen sier at jeg ikke er det, men når en blir skjøvet som siste mann i prioriterings lista, føler en på en måte at du ikke er "godnok" . Jeg har ei venninne som heter Margrete. Vi var veldig gode venner på barneskolen og begynnelsen av ungdomskolen. For meg er venner noe av det viktigste og en av mine topp prioriteringer. Meg og Margrete er gode venner nå, men fra ca 9 klasse ble det bare slutt på vennskapet vårt en lang periode. Det dumme var at vi ikke visste hva som skjedde, vi sklei bare fra hverandre. Jeg vet at noen ganger kommer det bare et veiskille, hvor venner tar hver sine veier... that's life, men det er det værste jeg vet. Visstnok var det endel ting som var inne i bildet, men poenget var at jeg følte at jeg ikke var god nok, at jeg ikke var en god venn. Og når det er noe va det jeg setter høyest, så sårer det enormt mye når du ikke lenger er prioritert. Vi ble venner igjen på vidergående, så det er jo gudd. Men jeg tror at etter å ha følt sterkt å ikke være prioritert, å når jeg ikke har fått det bort, så ligger det der og graver.. og ødelegger. Selv om jeg har mange gode venner har jeg hele tiden frykten om å ikke strekke til, ikke være god nok. Jeg tror ikke jeg er alene om det. Men i det siste har det kommet tilbake, og det er enormt vondt.... Life is though...