SKUMMELT!!

Jeg tenkte... WOW..det virket kult å blogge... å ha et sted å skrive ned hva jeg tenker på osv... Men nå ble jeg plutselig litt redd.. for bloggen vil innebære at det jeg tenker vil komme fram, og hvem som helst kan lese det...de kan etterhvert få et ganske dypt innblikk i hva jeg tenker...og det skremmer meg utrolig. Jeg kommer jo til å skrive både gode og vonde ting her...
Det at noen kan lese om hva som skremmer meg og hva jeg frykter er skikkelig ekkelt. Det er sikkert ikke mange som vet at jeg har problem med å åpne meg...? De aller fleste tenker nok at jeg er en veldig åpen person.. og på en måte stemmer det. Jeg kan snakke om det meste...men et sted sier det stopp... Jeg har satt meg ned for å finne ut når det "stoppet" kommer.... Og det jeg tror jeg har funnet ut er at det stopper når jeg begynner å bli avhengig av en annen person.. og en annen person kan lese meg.. forstå hva jeg tenker i ulike situasjoner, og at jeg blir så glad i dem at hvis jeg skulle miste dem ville jeg vært helt ødelagt.
Jeg er redd for å få andre nær. Som mange vet har jeg hatt Tone Underhaug som bestevenninne siden jeg var ca 5 år. Vennskapet vårt er helt fantastisk. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne... Men ting har vært vanskelige..vi krangler aldri, men jeg får av og til klaustrofobi... det er akkurat som en stemme elle kall det hva dere vil, som kommer i hodet mitt, og som sier STOPP... Helt hvorfor,det vet jeg ikke... kanskje det er noe dypt fra barndommen..? jeg vet ikke.... men det er skikkelig vanskelig. Når dette skjer reagerer jeg somregel med at jeg blir kald... skikkelig kald... så kald at mange ikke vil tro det er meg.. eller et menneske i det hele... Jeg er skikkelig flau over slik jeg blir...men slik blir det... Jeg holder på med å jobbe med det, men det er skikkelig vanskelig, når du ikke vet hva som gjør at det blir slik....
Når det gjelder gutter er det det samme... jeg har vært sammen med noen gutter i løpet av mine tenår... og det har vært så å si gode opplevelser, og jeg har lært mye. Men jeg har oppdaga at denne klaustrofobi tingen har ødelagt så å si alle forholdene jeg har hatt.. det er slik at plutselig sier det stopp... det går ikke... alt blir bare galt...
Det er ufattelig vanskelig.. og noe av det jeg sliter mest med.. jeg vil så gjerne få det bort...

Dette "problemet" tror jeg er skikkelig dypt..og det tar endel av tankene mine... først tenkte jeg.. hva er det som feiler meg.. jeg støter jo dem jeg er mest glad i bort fra meg... og på en grusom måte... Nå tenker jeg... jeg har et problem...jeg må finne en måte å ordne det på.. Vennene mine har vært utrolig greie, og de fleste vet at jeg kan bli slik... da gir de meg ekstra rom, og det hjelper...
Men dette problemet er så å si det eneste problemet jeg har... og dette problemet ødelegger ikke mer enn for eks et kjærlighetsforhold... vennskapene har det gått godt med..for jeg har greid å forklare det.. så jeg tenker at dette problemet ikke er så stort alikevel... jeg vet jeg må fikse opp i et elle annet, men jeg er da enda ung.. og kjærligheten har jeg vell tid til senere?? Så det jeg fokuserer på nå, er å få alt i orden med vennene...og det begynner å funke... så jeg vil si at dette problemet er et problem, men det ødelegger ikke dagene mine... som jeg tidligere skrev, så er jeg skikkelig glad og fornøyd...
huff.. dette ble litt skummelt igjen... tenker ikke over hva jeg skriver... men her er det... ærlig, fra hjertet...

Tror jeg har godt av å få dette ut...